Jakten på drømmejobben

Vi har vel alle vært der at vi ønsker oss drømmejobben. Drømmejobben er selvsagt forskjellig fra person til person. 

Jeg hadde funnet mitt da jeg var 18år og hoppa ut i livet med nytegnet kontrakt som ambulanselærling. To år med mye spenning og lærte noe nytt på hver eneste vakt. Jeg hadde en fantastisk flink veileder som jeg den dag i dag skryter mye av. Utrolig mye kunnskap og evnen til å lære fra seg er mer enn bestått. 

Ambulanseyrket er en livsstil sier flere av de jeg kjenner, det å spise hamburger kl.03.25 er helt normalt for tarmene skriker etter mat etter en hektisk vakt. Det første man spør folk om er hvordan de føler seg i dag, om det er noen kjente sykdommer i familie og så videre i den dur. Et yrke man hver dag møter mennesker med forskjellig utfordringer i livet

Da jeg 1.februar 2011 valgte å si opp min stilling, på grunn av helsen sa nok, var det selvfølgelig med blandede følelser. Trist fordi jeg ikke skulle få jobb med gode kollegaer som er hverdagshelter, gi slipp på et yrke som er så spennende og man blir aldri utlært. Gleden var at jeg kunne få konsentrere meg om å få kontroll på migreneanfallene. 

Som de fleste vet, jobber jeg nå som Ungdomstillitsvalgt i Fagforbundet Hordaland. Min "nye" drømmejobb. Jeg har nok siden ungdomsskolen vært opptatt av rettighet og lover i arbeidslivet. Og få lov til å representere organiserte ungdommer i LO sitt største forbund, det er en utrolig spennende oppgave å ha. Jeg lærer noe nytt hver eneste dag, blir kjent med flotte mennesker fra hele landet. 

Ja, jeg kan si at jeg føler jeg har funnet drømmevervet mitt! 

Because I'm Happy

Kom på kontoret i dag, på min egen bursdag, og ble møtt med god bursdagsklem og gave. Hjertet som er på bilde, hang utenpå pakken. 

Falt helt for teksten! 

Klær, små muffinsformer, gavekort og Palestinasjerf er blant gavene i dag, strålende fornøyd! 

Forrige uke var fylt med Fagforbundet Ungdom, der eg like meg best. 

Debattskolering og mediatrening var deler av programmet. Selv om vi snakker mye i løpet av dagen, så er det skummelt å holde tale foran andre. På bilde, er min gode venn Hilde fra det blide Sørlandet. 

Det er viktig å slappe av mellom arbeidsøktene, her venter vi på at grillmaten skal bli ferdig, med Tonje og Ragnhild. 

            Verdens beste "uvenner"

Ett av sikkert 100 bilder i løpet av lørdagen, 80'talls glamparty! Fantastisk! 

         Ragnhild og Trond fra Buskerud

Kom å syng en sang, arbeidsjern gjennom helga! Viktig at gjestene hadde det bra! 

Nå nærmer sommeren seg, og det kjenner jeg skal bli godt! Selv om jeg, i mine øyne, har verdens beste jobb/verv, så kjenner jeg at det skal bli bli godt med ferie og avslapping med familie og venner! 

Lottogevinsten

Da jeg ble født 16.juni 1985, fikk jeg ikke bare noen fantastisk gode foreldre, jeg hadde vunnet i Lotto! 

Jeg tenkte så klart ikke over det da, ikke i barndommen heller! 

Det er nå de siste årene at jeg har tenkt mer på det. Hvorfor sa alltid folk det til meg, at min generasjon har vunnet i Lotto når vi kom til verden. 

At mine foreldre ikke fikk regning i posten fordi jeg gikk på skole, streifet ikke mitt hodet. 

At jeg ble lagt på operasjonsbordet da jeg var 7 eller 8år for å fjerne noen føflekker, at det ikke kostet noe, det var vel sånn det bare var?! 

Jeg gikk rett ut av tannlegestolen frem til jeg ble atten, uten at mamma måtte frem med lommeboka. 

Ja, jeg kan nå si at den dagen jeg ble født, så vant jeg i Lotto, fordi: 

- Jeg bor i ett land som heter Norge

- Jeg har to gode foreldre som er der når det trengs 

- Jeg vet at jeg ikke trenger å bekymre meg for våpen i gata der ungene leker

- Jeg vet at dersom barna blir syke, så trenger jeg ikke helseforsikring på dem for å få hjelp

- De har rett på gratis utdanning 

- Vi kan mene det vi vil uten å bli hengt eller steinet for det. 

Men det er fortsatt noen som må kjempe en kamp for å bli respektert for den de er. Det finnes fortsatt arbeidsplasser der de drives med mobbing av de som er homofil, der ordet "homse" og "homo" er et skjeltsord. Og det er ikke bare på arbeidsplasser, det er på skoler og fritidsaktiviteter. Er det frykten som gjør det? 

Min gode gjeng i ungdomsutvalget i Fagforbundet Hordaland har i dag vært med å gått i Regnbueparaden i Bergen. 

Hvorfor? Jo, fordi vi bryr oss! 

 

Hei du!

Hei du!

Ja, du, som står ved disken og hjelper kunder i butikken.
Du, som jeg egentlig har veldig lyst å si hei til.
Men jeg vet ikke konsekvensen av å gjøre det.

Jeg har sagt hei men det var som kunde
Jeg hadde så lyst å si noe mer, men turde ikke
Hva hadde du svart, hva ville reaksjonen vært

Jeg vet hvem du er, men du vet ikke hvem jeg er
Eller gjør du det selv om du ikke har svart
Skulle ønske det fantes et enkelt svar

Men kanskje en dag så tør jeg si hei
og samtidig si navnet ditt…..
Kanskje en dag

Ut på tur :)

Dørstokkmila har vært utrolig lang, 1år og 3mnd! Blir noen mil av det, men i dag bestemte jeg meg for å ta en liten tur!

Kondisjon er en ferskvare, det er fikk jeg erfare i dag kan man trygt si. Farten på vei opp mot toppen var ikke stor, men sist turen gikk opp til Nonåsmasten brukte jeg 40minutter, i dag brukte jeg 31 minutter. Så det merkes at vekten er mindre og det er lettere å komme seg opp oppoverbakker, og ingen smerter i knærne på vei ned igjen!

Veien til en bedre helse er lang, men føler jeg er på god vei.

Kanskje det blir en trur i morgen også :)

IKKE KØDD MED FAGARBEIDEREN

Jeg har et fagbrev som jeg meget stolt over. Et fagbrev som beviser at jeg har gjennomført den obligatoriske læringen, gjennomført to år med utfordringer, jeg har feilet og lært av dem. Det er et godt bevis på at to år på skolebenken og to år i praksislære fungere godt sammen. Det er en vei å gå for å få seg arbeid.

Vi trenger fagarbeidere hver eneste dag, de trengs dag, kveld, natt, helg, julaften, og de trengs 1.mai! Velferdsstaten Norgen har ingen stoppeklokken bare fordi det kommer en rød dag på kalenderen.

Unge Høyre mener de har funnet løsningen på hvordan de kan stoppe frafallet i den videregående skolen. De mener rett og slett av de som går yrkesfag, skal jobbe GRATIS om sommeren, slikt at de får en innsikt i det faget de ønsker å utdanne seg til.

Hvordan kan de mene at dette vil minske frafallet i skolen? Hvordan kan de ser på dette som noe positivt for yrkesfagene. Tror de virkelig at flere ønsker å for ekspempel bli helsefagarbeider, hvis de en hel sommer skal jobbe gratis, mens venninnen eller kompisen som tar studiespesialisering og jobber på sammen stedet, skal få betalt?

Jeg kaller dette forslaget for sosial dumping!

Vi er nødt til å slå kraftig ned på det Unge Høyre kommer med, vi er nødt i vise elever i den videregående skolen og potensielle elever at yrkesfagene er viktig. Vi er nødt til vise Unge Høyre at tar kraftig feil. Hele Norge trenger fagarbeiderne. Vi trenger folka på gulvet ellers kan vi si takk og farvell til velferdstaten Norge.

Fra 120,5 til 80,2!

ENDELIG! 


En dag i mai 2012 tok jeg mot til meg og trakka opp på badevekta, tallene rullet, bikket 100, 110, 115 og stoppet på 120,5 kg!
Ja, det er helt sant, 120,5kg!
Jeg har så pass selv innsikt og selvtillit, at jeg hadde ingen problem med å si at jeg var feit, smellfeit! Med en høyde på 173cm høy og 120,5kg skjønte jeg alvoret, at slik kunne det ikke være lengre.

Jeg begynte på treningssenter, zumba, spinning, puls og step, kostveiledning og fjellturer. Telte desiliter med vann hver. Facebookstatusen min gikk stort sett i innskjekk på treningssenteret eller på en fjelltopp.

Så kom smellen, som de fleste kjenner til, så kræsjet Ove tidlig i mars i fjor, 18dager med nedturer og oppturer på sykehuset. Jeg fikk spisekick, du hendelse hva jeg puttet i meg! Ove gikk ned 17kg på sykehuset, jeg gikk opp 10kg. Jeg bruker Ove som unnskyld for å ikke trene, jeg bruke det som unnskyldning for å spise alt jeg hadde lyst på, for etter det jeg vet, så har vi kun fått utdelt ett liv og det skulle nytest.

Så tok jeg turen på den berømte badevekten igjen, skrekk og gru! Da Ove kræsjet hadde jeg klart å komme ned til 96kg, nå var jeg tilbake på 120kg!!! NEI NEI NEI!!! Alle timene som jeg hadde tilbringt på treningsenteret, turer på fjellet og kostveiledning, var bortkasta!

Det ble en oppvekker! Skjerpings, skjerpings!

August 2013 ble ett vendepunkt, jeg tok meg selv i nakken og bestemt meg for at jeg ikke ville være den overvektige personen som hele tiden blir omtalt i media. Det er ingen hemmelighet at tallene på overvektige mennesker stiger, også i Norge. Jeg ville ikke være en av de! Jeg har to aktive unger som jeg har et ønske å følge opp og være med de på aktiviteter.

Ja, jeg vet selv at jeg stort sett er smilende og blid, men det har vært en byrde med mange kilo for meg! Ett mareritt hver gang jeg skulle noe, en krig med meg selv og et ork når jeg skulle kjøpe klær!

Men i dag er endelig dagen her, målet mitt er nådd, jeg har klart det!

40kg er borte og jeg er super fornøyd!