Den lille hånden

9.september, flyet tar av fra Bergen

Spenningen er allerede meldt sin ankomst

Ingen fly skrekk, men får ikke sove som hun pleier

Vaksiner er tatt, vaksinekort, pass og reisedokumentasjon

Det er sjekket sikkert 100 ganger det siste døgnet

Kofferten og håndbagasjen pakket om like mange ganger

Endelig skal hun få oppleve det hun har drømt om i mange år

Sent 10.september ankommer hun hotellet, 

Mange timer på fly og mange timer i buss

Tre av de hun reiser med kjenner hun fra før

Hun våkner før alarmen ringer dagen etterpå

Det kribler i magen, orker hun frokost? 

Hun er klar for å møte alle barna hun de 

siste årene har fått sett bilder og film av

Hun har alltid ønsket seg en lillebror

men det ble aldri sånn

Lite visst hun om hva som kom 

Barna hilser med klem på hver kinn

De er takknemlig for hjelpen de får

Maten står klar på bordet, gaven får 

vente til etterpå. 

Tre dager i ett helt annet land

annen kultur og samfunn

Tre dager med historier som 

setter spor for resten av livet

Tre dager med minner, tre dager

med opplevelser hun for ett år siden

bare kunne drømme om 

Det var tid for å si ha det
Da hun merket en liten hånd i hennes egen
Ved siden står en liten gutt på alder med sin
egen datter

Han kunne ikke mange engelske ord
men Goodbye er kanskje noe alle kan
Hun hadde ikke trodd at det skulle bli
så vanskelig etter tre dager

14.september grytidlig om morgningen
starter turen hjem, hjem til Norge, hjem til
sine to døtre

Klumpen i halsen blir stor når flyet lander
i Bergen 15.september ut på ettermiddagen
Tøffingen er ikke så veldig tøff lengre
En lang klem fra 5 åringen og 8 åringen

Hun klemmer jentene ekstra godt god natt
den kvelden. Hun slår på tven som hun pleier
Men får ikke med seg noe av det som ruller over skjermen
Tankene er i en helt annen verdensdel - den lille hånden


Ina Dorthea

Sjekk brystet

Ubehag - smerter - klump - ikke klump
For ung til bekymring - arvelige gen
Hodet fullt av tanker - la vær å tenke på det

Bedre med en sjekk for mye, men sikkert andre om trenger den undersøkelsen
Ta det på alvor, men nei, det skjer ikke meg.

Ordet som får frysningen til å gå nedover ryggen på mange.
Ordet som får mange betyr tunge stunder, en tøff kamp og for mange sorg
Ordet som får familier, venner og kollegaer mer samlet, sammen om å kjempe.
Diagnosen som gjør at man finner krefter man ikke visste man hadde.
Diagnosen som får frem tårer, både gledestårer og sorgtårer
Diagnosen som setter livet på pause, man blir i en boble


Oktober er en spesiell måned, ikkje berre for kreftforeningen, men for meg og.
Fordi kreften tok min farmor i oktober måned for 16 år siden, etter det har måneden vært spesiell.
Kreft vil på en eller måte ramme oss alle i løpet av livet.

#fuckcancer #sjekkbrystet

Fordi de er de beste!

Vi nisser, Vi nisser, teller dager i desember!

Nissene teller dager til julaften, jeg teller dager til nissestreker og nissegleder på kontoret.

Mine gode kollegaer fortjener litt oppmerksomhet i en travel hverdag. Jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne, jeg stor trives i jobben min.

Mine kollegaer står på hver eneste dag, både tidlig og sent. Jeg lærer stadig noe nytt av dem. 

Og som takk, så blir det litt nissestreker og nissegleder.

God Jul alle sammen🎅🏼

Å utfordre seg selv!

Ååå så hopper vi i det! 

Kan du holde innlegg om privateaktører's sugerør inn i felleskassa, Ina? Hodet sier, NEI!!! For Guds skyld Ina, dette er ikke ditt område i det hele tatt. 

Men jeg har tydeligvis sånn hjerne som ikke alltid er koblet til resten av funksjonene i kroppen..Jada, det skal vi da alltids få til på en måte.

Etter å ha tenkt over det en stund, så begynner det å komme til meg, Hallo, Ina? Hvordan skal du legge frem dette da? 

Joda, vi hopper i det! Noe skal vi da alltids få frem. 

Det googles og det sendes mailer rundt til alle som kan noe om dette. Mange ord som er vanskelig å forklare.

Det kribler ekstra i magen, ett tegn på at man tar det seriøst. Dobbelsjekker fakta ti ganger, sover dårlig om natta, våkner 20 ganger i vill panikk for redselen for å ha forsovet seg.

Livet som tillitsvalgt er spennende, jeg lærer noe nytt hele tiden, og jeg utfordrer meg selv stadig med å si ja til ting jeg egentlig ville ha takket nei til! 

Om jeg digger vervet mitt? JA!

Hva om jeg hadde vært mann?

Nei, jeg har ikke tenkt å skifte kjønn! 

Men av og til lurer jeg på hvorfor det er en "big deal" med at mammaen i hjemmet har reising i jobben sin. 

"Så du har tid til å ta fredagshandlingen?" 

"Du er hjemom ja."

"Skal du ut å farte nå igjen!"

Ja, tenk! Det er en del av jobben min! Hordaland er ett stort fylke, og det hender at vi må overnatte for å kunne gjøre de arbeidsoppgave vi skal. Vi skal være opplagte og ikkje halvdød for vi startet arbeidsdagen kl.04.30 for å rekke ett møte på Bømlo kl.09.00 feks. 

Dette gjelder ikke bare meg, det er mange i samme situasjon. Eller jeg vil ikke kalle det situasjon, dette er jobben vår. 

Hva med de som jobber i Nordsjøen, som er vekke fra familien to uker av gangen? Det går vel på det samme? Arrgumentasjonen er at de som oftes er hjemme i tre-fire uker. Spiller vel ingen rolle det, dersom det er tredje bursdagen man går glipp av eller andre julen på rad man sitter ut i havet og pumper olje! 

Nå har jeg ingenting i mot Nordsjøarbeiderne våre, de gjør en god jobb, og hvordan de har løst kabelen med unger, aktivitet, familiebesøk, bursdager og jul, skal ikke jeg uttale meg om. 

Vi babler i vei om likestilling i dette landet, men gjelder det bare ene veien! 

Er det nødvendigvis alltid mammaen som skal hjelpe til med lekser, følge til skolen og hente i barnehagen? Er det alltid mammaen som skal sjekke at sekken er pakket og sitte på sengekanten til barna er sovnet? 

Barna lider ingen nød av at mammaen har en jobb som innebærer møter og reisedøgn.

Ina vs tjukken!

2år har gått siden eg starta på det som skal bli kampen for resten av mitt liv! 

For det er nemlig slik, når man velger å ta opp kampen, så er ikke den kampen unnagjort når kiloene er forsvunnet. 

Det er faktisk da den virkelige kampen begynner! Kampen om å holde kiloene vekke.

Skal du ikke ha mer mat enn det? Vi er jo på hotell, bare å spise til du sprikker!! Dette er velkjente kommentarer, men HALLO???!! Sjekk bilde på toppen av innlegget da! Jeg var på vei til å sprikke, jeg så ut som jeg var gravid i 11månede. 

Personer som har sett bilde sier, så fin gravidemage du har! 

WRONG!!! Emma er faktisk over ett halvt år når det bilde er tatt, og hun er yngst i familien..

Bilde har jeg på mobilen, som en påminner om at det var Ina Dorthea 2012, og den tid er forbi!

Jeg sier jeg tar vekta mi med humor, og det gjør jeg også, men klart at jeg kommer til å gjøre alt for å ikke bli så stor igjen. Så i dag har jeg kastet to bossekker med "kanjohendejegfårbrukfordemigjenklær".

Jeg vil kunne gå i en butikk, uten å få blikket "vi har ikke klær i din størrelse".jeg vil kunne ta meg is om sommeren uten at noen tenker "hun har spist noen iser hun der". For slik tenker man, å påstå noe annet, vil være å lyge.

Good Night!

Lar fagarbeideren gjøre jobben!

I juni 2014 inngikk jeg ett veddemål med meg selv om at jeg ikke skulle klippe meg før september 2017, hvorfor? Fordi jeg har en tendens til å finne på slike ting. 

Men det stopper ikke meg i å sette meg i frisørstolen for det. Det er kanskje det eneste jeg er nøye på når det kommer til klær, sminke og hårgreier, så er det at håret skal væra bra! Da jeg hadde kort hår, fikk jeg (nesten) apstinenser hvis det gikk for lang tid mellom hvert frisørbesøk.

Men det jeg egentlig vil frem til er at mange kommenterer at det brukes penger hos frisøren for å farge håret sitt, det er dyrt og man får jo like bra resultat hjemme. 

Mulig det er det for noen, altså at resultatet blir like bra hjemme, men ikke for meg. 

Når jeg setter meg i frisørstolen, så kobler jeg ut verden, da er jeg min egen egoist. Egentid. 

Jeg setter meg i stolen og jeg lar en fagarbeider eller en under opplæring i faget til å ta seg av håret. Akkurat så jeg lot fagarbeidere bygge huset mitt, akkurat som jeg forventer at kokken på restauranten jeg sjeldent går på, er opplært i kokkekunstner. 

Når jeg sitter i stolen, slipper jeg tenke på tiden, fordi det har frisøren kontroll på. Jeg slipper å klø meg i hjel etter å ha sittet for lenge med hårfargen i, fordi det er det som skjer om jeg skal gjøre det hjemme. Da skal alt gjøres mens fargen arbeidere seg inn i håret og hodebunnen min. 

Når jeg sitter i frisørstolen så vet jeg at jeg blir fornøyd, så slipper jeg løpe på butikken etter ny farge, for den andre ble ikke helt som den var tenkt. Har mange ganger vært på butikken, lua godt nedover hodet, og innunder gjemme det seg, gulerotfarget hår. Man lærer av sine feil!