Endelig kom dommen

I dag var det D dag for mange i dette landet.
Endelig skulle domme falle i terorrsaken etter 22.juli i fjor.
Jeg må innrømme at jeg satt med klump i halsen da retten ble
satt og dommeren begynte å lese.
Tilregnelig eller utilregnelig?
Under rettsaken har jeg vært veldig delt i mening og vinglet litt
frem og tilbake på hva jeg har ment. Men jeg har til slutt falt på at
jeg mener at han er tilregnelig, syk (men psyko) i hodet!

Da dommer leste opp dømmes til forvaring på 21år, og minste tid på 10år, kjente jeg
plutselig at tårene trillet nedover kinnet. Jeg har tenkt mye på de to vi mistet i dag, jeg har
tenkt på familiene deres, venner og kjente. Hvordan har de hatt det i dag?

Det er nok delte meninger om dommen, sånn som det er om alle ting som skjer i verden.
Jeg har lest en tweet fra USA i dag, der de lurer på rettssystemet til Norge. Der de mener at 21år er
en all for mild straff til denne mannen. I noen delstater i USA praktiserer de jo med dødsstraff, men jeg
synes rett og slett at det er for enkelt for den dømte. Det er rett og slett enkleste utvei for alle. De får ikke kjent på hva de har gjort, kjenne straffen over det de har gjort.
ABB har fått 21års forvaring, altså han kommer forhåpentligvis aldri uten igjen fra fengsel.
Og måtte media glemme han også, for de pårørende, skadde, overlevende og etterlatte. Tenk hva de har gått igjennom dette året. Tenk på å hele tiden måtte bli påmint denne mannen hver eneste dag, i tv,radio og avis.

Nå håper jeg at media lar denne mannen glemmes, men at de 77offerne minnes og hedres for de verdiene de stod for og menneskene de var.

Bedre helse

Jeg har siden mai drevet med et livstilsendringsprogram.
Og nå begynner resultatetene å vise veldig godt :)
Jeg har satt meg mine mål om jeg skal passe i bunaden min igjen, kan
vel ærlig si at den ikke har passet som ett skudd siden konfirmasjonen.
SÅ jeg gleder meg til å prøve den igjen om noen uker.

Livstilendringsprogrammet går ut det som ligger i ordet, nemlig å endre
livstilen man lever. Jeg har levd ett koseliv etter at jeg fikk to jenter med to
og ett halvt mellomrom, det siste året har jeg vært hjemme i permisjon, og har
virkelig nytt hvert sekund der minstemann hadde formiddagshvilen sin. Inn
i godteriskapet på kjøkkenet, og finne det som var der. Sett på tv og plante seg godt
i sofaen og knaske godteri til det var tomt. Spilte ingen rolle om det var mandag, torsdag eller søndag.
Jeg følte at jeg fortjente det, jeg som var hjemme i permisjon måtte jo få unne meg noe.
Nå høres det som det har vært forferdelig å få barn og måtte være hjemme med dem ett år hver, tvert i mot, det er har vært fantastisk godt. Vi er heldige sånn sett, men man legger seg til noen dårlige vaner når man går hjemme så lenge. Jeg har i tillegg vært mer eller mindre sykemeldt siden høsten 2007 av forskjellige årsaker.

Men i mars bestemte jeg meg for at jeg ville ikke ha det sånn lengre. Jeg ville forandre livstilen min.
For de som kjenner meg, så har de nok knapt nok sett meg i en dongeribukse noen gang. Jeg har alltid gått med store joggebukser og hettegensere!
I begynnelsen på mai begynte jeg på programmet, og etter to dager tenkte jeg: Hva i helvete er det du har meldt deg på, Ina Dorthea?" Kroppen var skikkelig på tulletur, kroppen ble tomt for alt det "skitne" eg hadde puttet i meg de siste årene. Denne dagen lå eg berre på sofaen, vekslet mellom å sove og døse.
Etter den dagen har kroppen vært fylt med energi og har ikke hatt ett eneste migreneanfall siden slutten av april. Og jeg var plaget med det daglig (men jeg nektet å tro på at det hadde noe med det jeg puttet i munnen). Og da jeg såg store resultater allerede etter en uke, var ikke valget vanskelig om å forstsette på denne livstilsendringen :)

Jeg trener cirka tre til fire ganger i uka, alt etter hvordan timeplanen for uka ser ut, med tanke på barn, mann og møter.
Jeg gleder meg til bunaden skal prøves om noen uker, da er jeg nesten nådd målet mitt :)

Minnesmerke

Er vel et flertall av Norges befolkning som er enig med meg i at vi aldri 
ville hatt dette minnesmerke om vil kunne fått velge mellom det og fått hatt
ungdommene våre i livet! 

Savnet etter våre flotte ungdommer er fortsatt stort, de er uerstattelige. 
De engasjerte, flotte og omsorgsfulle ungdommene som ville være med å 
å forbedre hverdagen, ikke bare i Norge, men hele verden. Pågangsmotet kunne
ingen ta fra dem, helt til 22.juli 2011! 

Osterøy kommune mistet to av sine engasjerte ungdommer, dei aller beste, som ordføreren omtaler de.

Det har vært mange meninger om dette minnesmerke, både positive og ikke fult så positive.
Jeg selv var delt i meningen da dette kom opp. Men 12.august 2012 fikk Osterøy kommune sitt 
minnesmerke på plass, og jeg ble mer positiv til det. Kanskje det hadde noe med hele markeringen 
å gjøre. 

I alle fall, jeg synes det er positivt at kommunen tar i mot dette minnesmerke og minnes 
de to vi mistet. Og minner oss på at ingen skal få bombe og skyte oss til taushet!