En grunnmur i samfunnet

En grunnmur i samfunnet.

(svar på leserinnlegg i BygdaNytt) 

Det er helt sant at man i hvert hus har en grunnmur. Men hver grunnmur er forskjellig. Slik er det i samfunnet også. Hver og en av oss har forskjellig grunnmur, stort sett bygd opp av vedier og normer sammen med foreldrene våre, og bygger videre på den når vi selv får barn. Hver og en av oss har våre egne grunnverdier.

I Norge er det ytringsfrihet, og det er jeg utrulig glad for. Det er nemlig ikke en rettighet i alle land. 

At samfunnet er på vei i feil retning, er heilt feil etter min mening. Samfunnet har forandret seg utrulig mye de siste 40 – 50 årene, men i rett retning. I 2013 slipper mennesker å gjemme seg i en krok for de er homofile. De kan leve på nesten lik linje som de hetrofile. Jeg skriver nesten, for det er fortsatt en kamp for om de homofile skal få adoptere barn og gi blod på linje som hetrofile. Vi bor i Norge med et samfunn der inkludering er viktig, og at man alle inkluderes da. Vi kunne ha skrevet mye i debatt om for og i mot homofili, men vi kan vel konstantere at vi er enig om at vi er uenig?

At abortloven har vært med på å svekke det kristne samfunnet i Norge, er jeg ikke enig i. Det å kunne få bestemme over sin egen kropp, er for meg en selvfølge. Ingen andre enn meg selv skal vel kunne bestemme hva jeg skal gjøre min kropp. At en lege kan komme med råd er en ting, men å bestemme, nei! Det er tøft gjort av et menneske å ta det valget. Det er vel ingen så tar abort på grunn av at de synes det er gøy? At det å få et barn er et mirakel, det er jeg være enig i. Men det er ikke alltid at dette menneske selv har valgt å bli gravid. Det er noe som heter voldtekter og overgrep. Er man mindre verdt dersom man velger abort? Kommer man til helvete dersom man velger abort? At man har lov å ta abort, gjør vel ikke en kristen person mindre kristen?   

Et ”bruk og kast” – syn på det seksuelle samlivet, er ikke akkurat et nyskapt syn for å si det sånn (det sies at hore er det eldste yrke i verden). Men jeg vil tørre å påstå at ungdommen i 2013 er kanskje mer søkende og nysgjerrig på ting enn de var på 1960 – tallet. Vi har da alle vært ungdommer, og har testet grenser. Vi har alle feilet og lært., og vi har fått noen erfaring i livet vi kanskje ikke hadde gjort dersom vi hadde visst utfallet av eksperimentet. Men man lærer ikke, hvis man ikke prøver.  Grunnverdiene i livet vil være der hele tiden, bare forskjellig fra person til person. Det er voksne sitt ansvar for å skape verdier, det er helt riktig. Men det må være opp til hver enkelt voksen hvilke verdier som er viktig. Grunnverdier som respekt og forståelse for andre mennesker, er noen av mine grunnverdier. Det er noe jeg kommer til å lære mine barn også. At man er like mye verdt fordi om man ikke er like, man kan da ikke sette verdilapp på et menneske?  

Barn i barnehage og skole får fortsatt grunnleggende opplæring i kristendommen. Barna synger fortsatt for hvert måltid de har enten i barnehagen eller på skolen. De lærer om hvorfor vi feirer jul og påske.

Det er nå fortsatt at slik at de fleste velger å gå til kirken for å feire dåp for sitt nyfødte barn. Når det gjelder konfirmasjon har det vært en økning når det kommer til borlig konfirmasjon, men fortsatt står den kristlige konfirmasjonen sterkt. Og vi ser at når det skjedd en tragdie, så er det i kirken vi samles. Det kan man søke ro og for samtale. Kirken er en del av samfunnet, men muligens ikke så sterkt som for 50 år siden.

Vi levere i et 2013 samfunn, og det er jeg glad for.

Ina Dorthea W. Olsen