Hva om jeg hadde vært mann?

Nei, jeg har ikke tenkt å skifte kjønn! 

Men av og til lurer jeg på hvorfor det er en "big deal" med at mammaen i hjemmet har reising i jobben sin. 

"Så du har tid til å ta fredagshandlingen?" 

"Du er hjemom ja."

"Skal du ut å farte nå igjen!"

Ja, tenk! Det er en del av jobben min! Hordaland er ett stort fylke, og det hender at vi må overnatte for å kunne gjøre de arbeidsoppgave vi skal. Vi skal være opplagte og ikkje halvdød for vi startet arbeidsdagen kl.04.30 for å rekke ett møte på Bømlo kl.09.00 feks. 

Dette gjelder ikke bare meg, det er mange i samme situasjon. Eller jeg vil ikke kalle det situasjon, dette er jobben vår. 

Hva med de som jobber i Nordsjøen, som er vekke fra familien to uker av gangen? Det går vel på det samme? Arrgumentasjonen er at de som oftes er hjemme i tre-fire uker. Spiller vel ingen rolle det, dersom det er tredje bursdagen man går glipp av eller andre julen på rad man sitter ut i havet og pumper olje! 

Nå har jeg ingenting i mot Nordsjøarbeiderne våre, de gjør en god jobb, og hvordan de har løst kabelen med unger, aktivitet, familiebesøk, bursdager og jul, skal ikke jeg uttale meg om. 

Vi babler i vei om likestilling i dette landet, men gjelder det bare ene veien! 

Er det nødvendigvis alltid mammaen som skal hjelpe til med lekser, følge til skolen og hente i barnehagen? Er det alltid mammaen som skal sjekke at sekken er pakket og sitte på sengekanten til barna er sovnet? 

Barna lider ingen nød av at mammaen har en jobb som innebærer møter og reisedøgn.