Bilde er tatt i forbindelse med LO's sommerpatrulje.
Jeg må virkelig le, jeg er kanskje kjent for å ikke ta meg selv så høytidelig. Og det stemmer nok bra det.
Men min store skrekk da jeg var tyngre (og yngre) var at ting jeg satte meg på, skulle knekke.
I forbindelse med LO's sommerpatrulje, gikk jeg forbi en sånn lekebil for barn. Full av energi og adrenalin, sier jeg: Se, min nye bil! Og to sekunder etterpå sitter jeg opp på bilen, som om jeg aldri skulle gjort annet.
Haha! For meg er dette morsomt, for hopp i mitt (lille) hodet så tenker jeg, jøss, hvor ble det av den kiiiiirklyden??!
Kommer jeg noen gang til å bli vant til at jeg ikke er så stor lengre?
Hoppe opp trappen uten frykt for at trinnet skal knekke, og jeg sitte kilt fast mellom to trappetrinn!
Ja, det er tåpelige tanker, men sånn er det bare!
jeg er fullstendig klar over at det er forskjellige måter å takle det å være overvektig, noen er veldig sårbare, noen bryr seg ikke mens andre vitser og tuller med det. Jeg har/er en av dem.
Det har i mange år vært en del av min personlighet å være overvektig, og det er ikke noe som forsvinner sånn med en gang, selv om deler avkroppsvolumet har forsvunnet.
